mandag 17. juni 2013

Ule og brøle, men mindre støy


Jeg har vært i Lofoten. Og ved siden av at det har vært en fantastisk tur i seg selv - med kontinuerlig lukt av sjø og tørrfisk, inni dager som lager seg selv, dager med mat, kalde bad, søvn og føtter som beveger seg på fjell og strand og svaberg – har det også vært en tur i stillhet. Men en annen stillhet vel å merke. For det har ikke vært en tur uten lyd, på ingen måte. Til tider mye lyd. Leven, skratt, innimellom rop. Men likevel; tom for STØY. Og da mener jeg altså støy av den typen jeg påtvinger meg selv, som om jeg ikke vet mitt eget beste. I Lofoten har jeg latt internett seile sin egen sjø. Og det har gjort ett eller annet med meg, med tempoet i skolten, kroppen.

For det er for mye støy. Det er støy og jeg skaper det selv, der jeg altfor ofte står eller sitter og klikker meg mellom facebook og twitter og gmail, det er støy og jeg glemmer at omgivelsene ofte legger opp til noe annet. Ikke bare i Lofoten. 

Men internett er en haug, og det gjelder kanskje å finne ut hva som er vevens søvn og mat og kalde bad. For når jeg etter flere dager uten kontakt med den verdenen, kryper inn igjen, blir jeg så glad når dette er noe av det første jeg ser:


Ja, og så dette da. Mannen som introduserte meg for The Smiths i et kollektiv i Magnus Barfotsgate i Bergen. Verdt å lytte til: