Hallo frykt!

Avisa overrumpla meg etter vinterforestilling, og frykten måtte fram:

Frykter for kunstfagene


La de hundre blomster blomstre…

Nordisk bibliotek-uke

Var nylig i Kragerø under Nordisk bibliotek-uke. I løpet av uka hadde jeg en vinterfortellerstund for alle 1. klassingene på biblioteket. Med det ukrainske eventyret "Votten" i fokus, lagde jeg en kombi av teaterforestilling og en time med deltakelse fra elevene. Teaterleker, lykter og snø-fnugg i skjønn forening. En skikkelig fin opplevelse. Fordi barn og bøker og bibliotekarer er bra!

Boka til Jan Brett er finfin, men nesten umulig å få tak i:

The Mitten

Er Eva blitt besatt?

Fra kortfilmen "Minuet", av denne interessante karen:
http://www.mats-sivertsen.net

Fotograf: Alistair Cheyne

Bildedama tok meg med på tur

Opp en trapp og inn i regnet

Sjekk ut mer om henne her:
bildedama.blogspot.no

Ule og brøle, men mindre støy

Jeg har vært i Lofoten. Og ved siden av at det har vært en fantastisk tur i seg selv - med kontinuerlig lukt av sjø og tørrfisk, inni dager som lager seg selv, dager med mat, kalde bad, søvn og føtter som beveger seg på fjell og strand og svaberg – har det også vært en tur i stillhet. Men en annen stillhet vel å merke. For det har ikke vært en tur uten lyd, på ingen måte. Til tider mye lyd. Leven, skratt, innimellom rop. Men likevel; tom for STØY. Og da mener jeg altså støy av den typen jeg påtvinger meg selv, som om jeg ikke vet mitt eget beste. I Lofoten har jeg latt internett seile sin egen sjø. Og det har gjort ett eller annet med meg, med tempoet i skolten, kroppen.

For det er for mye støy. Det er støy og jeg skaper det selv, der jeg altfor ofte står eller sitter og klikker meg mellom facebook og twitter og gmail, det er støy og jeg glemmer at omgivelsene ofte legger opp til noe annet. Ikke bare i Lofoten. 

Men internett er en haug, og det gjelder kanskje å finne ut hva som er vevens søvn og mat og kalde bad. For når jeg etter flere dager uten kontakt med den verdenen, kryper inn igjen, blir jeg så glad når dette er noe av det første jeg ser:

https://www.facebook.com/HarvestMagazineNO

Ja, og så dette da. Mannen som introduserte meg for The Smiths i et kollektiv i Magnus Barfotsgate i Bergen. Verdt å lytte til: 

http://radio.nrk.no/serie/sommer-i-p2/mktr13000513/14-06-2013

Innspillinga av A(R)MEN er i gang

I neste uke stikker jeg til Sandefjord for å lage kortfilm med en finfin gjeng.
En absurd sak, om en maskinreparatør som får livet snudd på hodet. Både fordi han mister armen, og fordi en ny en vokser ut....
Les mer om filmen her:

ARMEN

Paris er vakker, men forvirrende

Showreel - nå også på Youtube

Lyft pennan från ditt hjärta

1998. Et kollektiv fem etasjer over Markeveien, Bergen by. P3 og en av disse regntunge dagene der du ikke forventer annet enn alminnelighet. Automatikk.

Inntil..
Ja, for jeg husker det fortsatt, husker hvordan jeg blei stående akkurat da, idet den umiskjennelige opptakten satte meg på plass.

Tjejerna är borta

jag är oinspirerad…

På plass der altså, stående rett opp og ned, med større øyne og en plutselig, nødvendig trang etter å høre hva det der var for no. Å ikke måtte gå glipp av programlederens info.

Seinere samme dag, lenger nedi gata, står jeg med det lille flatbrødcoveret i hånda. Tolv svenske øyne, seks skjortekledde skånske luringer som ser på meg, og jeg skjønner det vel ikke da. Ikke allerede da, hva som er satt i gang. Egentlig skjønner jeg det kanskje ikke ennå, selv om jeg riktignok – åtte konserter og en haug plater senere – skjønner en hel del mer.

Det blir vår i 98, det regner ikke lenger og det er nå det skal skje. Virkelighetsforsøket. I levende live på Hulen skal jeg og de andre sjekke ut om det liksom er noe, sånn på ordentlig. For hva kan jeg vel egentlig forvente? Bra låter, ja vel. Men på scenen?

Vel.

Jeg står bomfast på de grå skoa. Så hopper jeg på de grå skoa. Så vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg i de grå skoa. Lille, svette, fullstappa Hulen, men likevel; kun de der framme, og de er ikke langt unna. Verken Johnny eller Conny, de to Matsene eller Jonas. Men til tross for at jeg prøver å yte dem rettferdighet alle sammen, følge med på hver og en, konsentrere blikket fra den enes arbeid til den andres, er det nærmest umulig. Og det har ingenting å gjøre med at bandet ikke er fabelaktig eller severdig, for det er de. Det er bare det at han står der. Thomas. Thomas Öberg som svinger mikrofonledningen, som uler i ropert, som setter seg midt iblant oss på en stol. Rock-Thomas som synger og prater, balanserer, vrikker, roper, og som plutselig henger over røret i taket. Henger i sin bare overkropp, ser ned på hver og en av oss, og med ett er det stille. DØNN stille. Og det er vel da jeg og skoa står mer planta enn noen gang.

jag gömmer mig i vinden
som kysser dig på munnen
din blinda fläck
nu är den försvunnen

De grå skoa, som jeg aldri vil kaste etterpå. De som skal bli med rundt på flyttelass i flere år. Ikke til bruk, men bare fordi det er de grå skoa, fordi de vet. Vet det som kroppen vet, det som du ikke har sjans til å forklare.

Som alle de gangene etter konserter når adjektivene hagler, og alle er enige om at det var en bra en og alt det der, men likevel. Litt Mykle, Rød rubin-aktig, en svær, men ensom kjærlighet, samme hvor mye en klarer å sette ord på og dele opplevelsene. Og det er vel kanskje nettopp det som er med på å gjøre det så evigvarende. Det at det viktigste vet du innerst inne og aleine. Alltid.

Men, som kanskje alle store kjærligheter fører med seg, også denne redselen for å bli skuffa før et møte, for at det skal ha skjedd noe, at de har gått lei eller mista grepet. At det denne gangen blir helt annerledes. Desto sterkere bekreftelse hver gang frykten avkreftes. Når de røsker tak, løfter opp, setter på plass. Kjærlighet, helt enkelt.

Bob Hund sover aldrig

Det kan virke som om Bob Hund, siden starten i 1991, har vært tro mot slik de introduserte seg den gang: ”vi spelar musik för att vardagen inte räcker till".

Ikke bare spiller de ut fra dette, de har også skapt et univers som representerer nettopp det. Det er fristende å trekke en linje til et helt annet felt, litteraturvitenskapen og dens begynnelse; Victor Skjlovksij og de russiske formalistene som formulerte tanker om underliggjøring. Om hvordan den gode litteraturen er en motpart til hverdagsspråket. Hvordan den, ved hjelp av underliggjøringsgrep kan få oss til å se på nytt, dra oss vekk fra det automatiserende språket, få oss til å sanse som om det var for første gang. Fordi det – slik Skjlovksij så spenstig formulerte det i 1916 -  handler om å ikke være levende død.

Bob Hund driver med det der, underliggjøring. Fordi de aldri slår seg til ro, aldri tar noe for gitt. Gir oss ikke linjer vi har hørt før. 

du har förändrat mina öron
jag längtar efter oljud!
rundgång, gräslök, fågelsång

Dette greiene her begynte jeg å skrive på i fjor en gang. Fordi jeg digga så voldsomt akkurat den dagen. Klistra meg inntil maleriet av hunden og digga. Men så skreiv jeg ikke ferdig, som jeg så ofte gjør, ikke gjør. Finner ikke en avslutning, begynner på noe annet isteden.

Jeg sier som Thomas etter første sang på konserten sist gang: Hade jag hatt nånting smart att säga, hade jag sagt det nu! 

Hør på den her isteden, og ikke glem å legge merke til innpusten. Kjærlighet.